Forskning: Vrakpant kan øke CO2-utslipp

Jeg omtalte nylig Liv Signe Navarsetes forslag om økt vrakpant for dem som kjøper null- eller lavutslippsbil (omtalt i Dagbladet og VG) - Kollektivkort i vrakpant! På Forskning.no spør forskerne Kristin Linnerud (CICERO) og Erling Holden: Bør du kjøpe ny bil? De peker særlig på at det mange ikke tenker på er hvor mye energi, ressurser osv. som går med i å produsere en ny bil. Dette gjelder selvsagt elbiler og hybridbiler på lik linje med bensin- og dieselbiler (i begge tilfeller er regnestykket, dvs. miljøeffekten, avhengig av produksjonsmåten - gjenbruk av innsatsvarer, energikilder som er benyttet osv.). I et livsløpsperspektiv taler denne faktoren isolert sett for å bruke biler så lenge som mulig.

Tenker man at den fremtidige reduksjonen i CO2-utslipp fra bilene fortsetter på samme måte som det har gjort i de siste 20 årene, knapt 1 prosent per år, vil den optimale utskiftningstakten være 20 år. Det kan dermed se ut som vi i dag har en ideell situasjon; gjennomsnittlig alder for personbiler som vrakes mot pant, er nemlig 20 år. Alle forsøk på å redusere bilenes levealder, og dermed gjennomsnittsalderen for bilparken, vil derfor føre til at de totale CO2-utslippene øker.

Navarsetes forslag kan altså resultere i økte utslipp, i hvert fall i mange tilfeller (der det en "sparer" av utslipp ved å skifte til renere teknologi mer enn spises opp av økte utslipp knyttet til raskere utskiftning av biler). Mitt forslag om en vrakpantordning som stimulerer til å parkere biler for godt vil derimot lettere kunne ha en utelukkende positiv miljøeffekt, idet både økt kollektivtransport og sykkelbruk netto vil kreve mindre produksjon av transportmateriell, ikke mer.

Kollektivkort i vrakpant!

Samferdselsminister og Sp-leder Liv Signe Navarsete vil ifølge NTB/VG/Dagbladet gi inntil 40,000 kroner i vrakpant til dem som kjøper "nullutslippsbil". Hensikten er å få fart på utskiftingen av eldre, mer forurensende biler, og fornye den norske bilparken. Også biler som går på biodrivstoff skal belønnes. Valgkampinnspillet er modellert etter en tysk ordning som gir omkring 22,500 kroner i ekstra vrakpant for biler eldre enn 9 år, gitt at man kjøper en ny bil (et intensiv for å støtte tysk bilindustri?). Et næringsmotiv legger selvsagt til grunn (slik det gjerne gjør når Sp snakker politikk) - ministeren sier til NTB at hensikten med forslaget dels er å stimulere norsk elbilindustri.

Under Navarsete tjener partikollega Erik Lahnstein - tidligere utredningsleder i Norges Rederiforbund - som statssekretær. I 2003 var han toppkandidat for Felleslista til Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne i Oslo (se min tidligere post "Jeg og Frp-muslimen", om Felleslistas kandidat Danny G. Chaudhry, som har gått fra Sp til Frp). Jeg var på den tiden valgkampsekretær for Miljøpartiet De Grønne, og satt i et utvalg som styrte politikkutformingen til Felleslista. Under samtaler og seminarer med Erik Lahnstein foreslo jeg den gang å innføre en ordning med vrakpant som skulle få fortgang i utskiftingen av eldre, forurensende biler. Lahnstein mente det var et godt forslag.

Forslaget mitt skilte seg imidlertid fra Navarsetes utspill på to måter:
1) Den økte vrakpanten var knyttet til standarden til bilen som vrakes - ikke til standarden på den nye bilen (i forslaget mitt ble biler uten katalysator pekt ut som en spesielt viktig type biler det gjaldt å få av veien)
2) I stedet for å gi et kronebeløp i vrakpant - i praksis, slik Navarsetes forslag er utformet, en subsidiering av visse nye bilmodeller - foreslo jeg å gi ett års fri kollektrivtransport i vrakpant. Hensikten var med andre ord ikke bare å få eldre, forurensende biler av veien, men også å få folk over fra bil til kollektiv.

Hva blir vrakpanten for dem som slutter å kjøre bil? spør De Grønne Arbeidsmaur. Siste punkt tar for seg nettopp det spørsmålet. Slik Navarsetes forslag er utformet vil det stimulere folk til å forbli bilister - i en global virkelighet hvor antall bilister er i ferd med å bli farlig høyt (og om alle disse bilene var "nullutslippsbiler"? - så ville de likevel kreve enorme mengder energi, og kreve et intrikat globalt nettverk av veier som stykker opp habitater og vandreruter etc.).

Forslaget mitt om vrakpant kan med fordel oppdateres, for å passe bedre til varierende forhold rundt omkring i landet (det opprinnelige forslaget var utformet med tanke på Oslo): Ett års fri kollektivtransport i fylket hvor du bor (familiekort, for dem som har behov for det) - og hvorfor ikke få en gratis sykkel til alle familiemedlemmer på kjøpet, betalt av Navarsetes departement, som vrakpant for en hvilken som helst bensin- eller dieselbil som ikke erstattes med en ny bil? Det kunne ha blitt starten på en virkningsfull samferdselspolitikk.

Den barmhjertige samaritan vs. Staten

Den barmhjertige samaritan er historie; ansvaret for å ta seg av de syke og de svake har blitt "nasjonalisert". I oppslaget "90 prosent av prestene gikk rett forbi en skadd mann" skriver Dagbladet om Richard Wisemans bok fra 2007, "Quirkology". Jeg skal her kun gå inn på historien om den barmhjertige samaritan. Dagbladet skriver:

PRESTER ER IKKE SPESIELT flinke til å leve etter de idealene de snakker om fra prekestolen.

I et amerikansk eksperiment ble et utvalg unge prester bedt om å forberede en preken om lignelsen om den barmhjertige samaritan.

De ble så bedt om å gå en kort strekning til en kirke like ved for å holde prekenen.

På veien dit hadde forskerne plassert ut en skuespiller kledd som en uteligger. Da presten kom forbi, utga han seg for å få et illebefinnende.

Selv om de nettopp hadde tenkt ut en preken om den barmhjertige samaritan, gikk over halvparten av prestene rett forbi den skadede mannen uten å hjelpe.

Og i et nytt eksperiment, der prestene i tillegg fikk beskjed om at de hadde dårlig tid og måtte skynde seg til kirka, unnlot hele 90 prosent av dem å stoppe for å sjekke om det gikk greit med uteliggeren.

Dette er klassisk sosialpsykologi. Folk flest er meget mottakelige for forventningspress, særlig fra autoriteter. Eksperimenter viser for eksempel at et stort flertall er villig til å gå langt i å påføre et ukjent menneske smerte, så lenge en autoritetsperson sier det er forsvarlig (og for en god sak). I dette tilfellet antar jeg at mange av de unge prestene (hvem er forresten han på bildet? Ung er han i hvert fall ikke) ville forsvare seg ved å vise til at det er jo staten (ev. kommunen osv. - det offentlige) som er ansvarlig for slikt i vårt samfunn. Den barmhjertige samaritan er historie; ansvaret for å ta seg av de syke og de svake har blitt "nasjonalisert". Uten tidspress stoppet riktignok rundt halvparten for å hjelpe, eller undersøke behovet for hjelp. under normale/avslappede omstendigheter har vi altså ivaretatt en viss menneskelighet. Men når tidspresset styrer hverdagen, da er det enda lettere å bare overlate medmenneskeligheten til en usynlig (og slett ikke allestedsnærværende) stat.

Vargen mot Staten: Negasjonens makt

Dagbladet har intervjuet Varg Vikernes ("Greven" angrer ingenting), som etter 16 år er ute på prøve. I intervjuet distanserer Varg seg fra kallenavnet Greven (som skriver seg fra et nick han brukte som musiker). Hva så med "varg"? Det er et interessant valg - som han har benyttet i lang tid. Varg er et eldre synonym for ulv - skjønt, i førmoderne tider ble varg brukt om både ulv og "bestialske" mennesker som man mente var besatt av den onde. Det er derfor iblant tvil om hva som menes når det i kirkebokoppføringer heter at den og den ble tatt av dage av varg. Enten kan det da være snakk om ulv - eller, "varg" kan simpelthen være en omskrivning av "uforståelig ondskap" (brutal drapsmann).

Den godeste Varg Vikernes uttrykker et tydelig behov for å definere seg selv, eller hvordan han fremstår for omverdenen. Det er et forståelig behov. I og med den fortsatte bruken av navnet "Varg" er det klart at han ikke har forlatt negasjonen som grunnleggende grep - til tross for hva han gir uttrykk for i intervjuet med Dagbladet. Noe av problemet med å konstruere sitt offentlige selv slik som han har gjort, er at tidligere utsagn og påstander henger ved også senere i livet. Og når han åpent vedgår å ha manipulert offentligheten bevisst og systematisk tidligere, hvorfor skulle vi da ta ham på ordet nå? Han er knapt den mest troverdige figuren. Når det er sagt, så er det selvsagt av verdi at han forteller historien sett fra sin side.

Varg ber om ro til en ny start. Det fortjener enhver som ærlig ønsker det. Jeg ser imidlertid ett stort problem med fortellingen til Varg Vikernes, slik som den fremkommer i Dagbladet: Nemlig at alt som har skjedd ham bortforklares eller unnskyldes med de vanskelige eller urettferdige omstendighetene. Skylden tilkommer til syvende og sist alltid noen andre; drapet på musikerkollega Øystein Aarseth forklares f.eks. med at denne etter sigende selv gikk med planer om tortur og drap av Varg ("Jeg kan ikke angre på at jeg tok livet av en som skulle drepe meg"). En ny start er en bra ambisjon - men her er selvinnsikt og ansvarsfølelse (å ta ansvar for det en har gjort) en begynnelse.

Ammunisjon og dynamitt i kjelleren forklares som beredskap i tilfelle angrep på landet - regjering og myndigheter kan vi jo ikke stole på, det viste de under andre verdenskrig (at både regjering og ikke minst stortingsrepresentanter utviste stor feighet da krigen kom til Norge er faktisk en ganske så korrekt beskrivelse). Her gir Varg assosiasjoner til de høyrevridde gerilja-grupperingene i USA - hadde drapsofferet hans vært et annet (og, hadde han - da dét kom på moten, valgt å fremstå som "terrorist"), kunne han lett ha endt opp som "Norges Timothy McVeigh".

Egenfremstilling er ingen enkel sak. Men et konspiratorisk verdensbilde er ikke det mest fruktbare (PS, jeg er anarkistisk anlagt og har selv sittet i fengsel (for sivil ulydighet), så poenget mitt er på ingen måte at ramsalt kritikk ikke kan være på sin plass). Det hadde vært interessant å høre mer om det politiske ståstedet ditt, Varg - men før en slik samtale kan bli fullt ut meningsfull, må man opphøre med å definere seg kun gjennom negasjoner (satanist, nazist, Varg).

Kanskje livet som småbruker kan være en positiv start? "Vi ønsket oss et stille og fredelig sted med flott natur utenfor byen", sier Varg til Dagbladet - "Jeg liker å snekre og har alltid likt å bruke kroppen". Lykke til med det.

Kolonimakten Norge

Under følger et debattinnlegg som skal stå på trykk i denne ukas Ny Tid. Det er en omredigert og utvidet utgave av min tidligere bloggpost 'Norge som kononimakt: Hvor er avisene?'.

Kolonimakten Norge

Av Morten Tønnessen (UtopiskRealisme.blogspot.com)

Ingen norske medier later hittil til å ha plukket opp Newsweeks sak denne uken "The Empire Burden" (Imperiets byrde), hvor Norge figurerer som en av samtidens ni kolonimakter. "Det siste århundrets historie", skriver Newsweeks Christopher Dickey, "burde ha bevist hevet over enhver tvil at imperier er feller, som tapper enorme ressurser og til syvende og sist enorm prestisje fra de som bygde dem." For Norges del dreier det seg hittil mest om vårt internasjonale renommé - vår troverdighet som humanitær aktør og miljønasjon.

For Norges del er følgende besittelser omtalt: Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter den Førstes øy og Dronning Maud Land (Antarktika). Til forskjell fra de fleste andre koloniale besittelsene som er nevnt i artikkelen er tre av Norges besittelser uten permanente beboere (skjønt, kan man egentlig tale om permanente beboere selv på Svalbard?). Territoriale besittelser av en kolonial, dvs. imperialistisk karakter er de okke som. Det er vel fordi vi ikke har måttet forholde oss til "innfødte" at vi har maktet å komme fra dette - i egne øyne, om ikke verdens - som noe annet enn en "kolonimakt".

"Det er faktisk sjelden at imperiske makter på egen hånd bestemmer seg for å gi opp så mye som en flik av sine fremmede territorier eller sin innflytelse utenlands," bemerker Newsweek. Her kunne Norge sette et godt eksempel: Overlat de ovennevnte besittelsene til FN! I arktiske farvann er det ingen tvil om at det kunne virke konfliktdempende - i det nye kappløpet mot Nordpolen, nå i ressursøyemed - å gi offisielt avkall på Svalbard. Det ville, gitt Svalbards betydning i Norges argumentasjon, sette en standard som vi kunne håpe ville danne presedens, med en Arktis-traktat etter modell av Antarktis-traktaten som endelig siktemål. Formålet med en slik traktat for arktiske farvann ville være å sikre at Arktis skal være fritt for militær aktivitet og ikke minst for utvinning av naturressurser. Å gi avkall på territoriale besittelser ville uten tvil virke konstruktivt i en tid hvor klimaendringer gjør ny ressursutnyttelse praktisk mulig (ikke minst gjelder dette olje og gass). Også på Antarktika kunne Norge være en modell, ved å gi avkall på Dronning Maud Land. Det ville styrke mulighetene for en langsiktig videreføring av Antarktis-traktaten, siden vi ville gjøre det ufrakallelig klart at Norge ikke noengang vil gjøre krav på naturressurser i dette området. Som tidligere "besitter" ville vi selvsagt fortsatt være velkomne til å ha et nærvær av forskere osv.

"Ideen om imperiet er ikke lenger plausibel", skriver Newsweek - "imperiets virkelighet er ikke lenger troverdig."

^^^

Se ellers Morgenbladets Marius Lien skrive om Etterdønninger fra Trankebar (april 2009) - om den dansk-norske handelsstasjonen i Sør-India 1616-1845.

Norge, en kolonimakt? Kjenn på ryggmargsrefleksen.

Alle piler peker oppover

Hentet fra Puste: En grønn lunge i bloggsfæren, som oppgir følgende kilde:

Kilde figurer: Steffen W, Sanderson A, Tyson P D, Jäger J, Matson P, Moore III B, Oldfield F, Richardson K, Schellnhuber H-J, Turner II B L and Wasson R J (2004) Global Change and the Earth System: A Planet Under Pressure. The IGBP Book Series, Springer-Verlag, Berlin, Heidelberg, New York. Via New Scientist (her finnes også referanser til originalkilder for hver av figurene).

Sistnevnte skriver:

The two sets of graphs ... illustrate how human activity has changed since the beginning of the Industrial Revolution, and the impacts that our societies have had on the Earth as a whole.

Bryt tabuet: La klimaforskere diskutere velstandsnivået!

Forskning.no hadde lørdag en sak kalt "Kina slår i bordet med norsk forskning" . I saken uttaler forsker ved NTNU Edgar Hertwich, som sammen med Cicero-forskeren Glen Peters har utarbeidet rapporten ”Carbon Footprint of Nations: A Global Trade-Linked Analysis”, at han ønsker å bryte tabuet om å diskutere velstandsnivå. Jeg forstår Hertwich slik at ønsket velstandsnivå og -mål er tabu innen norsk og internasjonal klimaforskning og -debatt.

I rapporten tar Hertwich og Peters høyde ikke bare for utslipp knyttet til produksjon for egen befolkning, men også knyttet til eksport og import (en slik regnemåte kommer Kina bedre ut av, siden de har et stort eksportoverskudd til mange land - det er derfor ikke overraskende at de er tjent med å vise til slike beregninger).

Et av funnene som har overrasket Hertwich og Peters mest, er det nærmest lineære samsvaret mellom rikdom og CO2-utslipp.

- Vi hadde kanskje sett for oss en liknende tendens som for svoveldioksyd, der utslippene er størst i en tung utviklingsfase, men avtar etter hvert som økonomien tillater rensing. Slik er det ikke med CO2. Utslippene øker med økt rikdom, nesten uavhengig av kategori. Det må få konsekvenser.

- Sier du ganske enkelt at velstanden må ned hvis vi skal få ned klimagassutslippene?

- Jeg ønsker i det minste at vi må kunne begynne å snakke om velstand. Hittil har det vært tabu, til og med innen forskning. Kanskje må vi lete etter alternative velstandsmål. Utviklingen vi er inne i nå, er ikke bærekraftig. Det er jeg helt overbevist om.

Rapportforfatternes observasjoner på dette punktet bryter med samtidens ortodoksi, som går ut på at land naturlig vil ta seg av klimautslipp så fort de blir rike nok, og kommer i besittelse av avansert nok teknologi.

Utopisk Realisme ønsker debatten velkommen!

Dagbladets muslim-debatt: Fordummende

Er det rasistisk å diskutere om muslimer kan bli i flertall? spør Dagbladet. Hvorfor i all verden presentere et hypotetisk scenario som er forsvinnende lite sannsynlig som et troverdig scenario? Det er skremmende å se hvor sikre "muslim-skeptikerne" nå er i sin sak - med en tallforståelse (og fremtidsforståelse) som må være hentet fra et parallelt univers. Dagbladets journalistikk er først og fremst fordummende. Debatter som denne later til å være selvbekreftende, og utvikle seg videre av sin egen kraft. Det er skremmende at etter 8 år med Bush er USA mer opplyst enn Norge når det gjelder hvordan man forholder seg til landets egne muslimer.

Problemet bunner i at Dagbladet i sin sak om fremskrivning av Norges folketall (i intervju med en representant for Statistisk Sentralbyrå) viser til at det i dag finnes mellom 85,000 og 165,000 muslimer i Norge (maksimalt en tredel av innvandrerbefolkningen), og at SSB anslår andelen muslimer i år 2060 til mellom fire og elleve prosent (eller, med en annen regnemåte, femten prosent).

Mer bakkenære spørsmål hadde vært:
- Er det sannsynlig at kristne/religiøse vil være i flertall i 2060? ( - DET er usikkert, selv i dag)
- Er det sannsynlig at kvinner vil være i flertall i 2060? (Svaret på det er JA)

Demografi er et fag (som jeg forøvrig har studert) hvor sannsynlighet er et nøkkelord, og usikkerheten ofte er stor. FNs mest langsiktige befolkningsfremskrivninger sier at verdens totale folkemengde i år 2300 sannsynligvis vil være et sted mellom 2,3 milliarder og 36 milliarder.

Hvor mange muslimer kjenner du? Som jeg har skrevet tidligere her i Utopisk Realisme gjelder integreringsproblemene vi strir med like mye å få integrert etniske nordmenn til en ny (globalisert) hverdag, som å integrere innvandrere. Jeg kjenner en amerikansk professor i filosofi. Han frykter islam, Iran osv (og kjenner ingen muslimer personlig). Men han er likevel ikke opphengt i faren for at "muslimene kommer", som mange i Norge. Det er skremmende at etter 8 år med Bush er USA mer opplyst enn Norge når det gjelder hvordan man forholder seg til landets egne muslimer.

Debatter som denne later til å være selvbekreftende, og utvikle seg videre av sin egen kraft. Norges usiviliserte debatt om muslimer minner meg her om klimadebatten, hvor såkalte skeptikere (et ord få klimarabulister er verdige til - Sextus Empiricus ville snudd seg i sin grav) har preget det offentlige ordskiftet med stadige gjentakelser av dårlig funderte påstander. For hver gjentakelse - synes det - blir påstanden oppfattet som mer troverdig. Goebbels ville ha vært stolt. Det er skremmende å se hvor sikre "muslim-skeptikerne" nå er i sin sak - med en tallforståelse (og fremtidsforståelse) som må være hentet fra et parallelt univers.

Konrads tenkesmie har forøvrig noen gode poenger:

Artikler som den i Dagbladet bygger på noen sentrale men bare delvis uttalte premisser:

1) Det er tenkelig at muslimer blir i flertall i løpet av overskuelig tid (hvorfor skulle Dagbladet ellers ta opp temaet?).

2) Islam/muslimer generelt er på en eller annen viktig måte et problem (hvorfor skulle ellers Dagbladet ta opp temaet?).

3) Muslimer har felles interesser og en felles politisk agenda (hvorfor skulle det ellers være relevant om de blir i flertall?).

Se forøvrig min tidligere post "Hva gjorde din bestefar under krigen?", hvor jeg kritiserer Human Rights Service sin bruk av tall fra SSB.

Norge som kolonimakt: Hvor er avisene?

Ingen norske medier later hittil til å ha plukket opp Newsweeks sak denne uken "The Empire Burden", hvor Norge figurerer som en av ni av samtidens kolonimakter. "Det siste århundrets historie", skriver Newsweek, "burde ha bevist hevet over enhver tvil at imperier er feller, som tapper enorme ressurser og til syvende og sist enorm prestisje fra de som bygde dem."

For Norges del er følgende besittelser omtalt:
1 Svalbard
2 Jan Mayen
3 Bouvet Island
4 Peter Island
5 Queen Maud Land

Til forskjell fra de fleste andre koloniale besittelsene som er nevnt i artikkelen er tre av disse uten permanente beboere (skjønt, kan man egentlig tale om permanente beboere selv på Svalbard?). Territoriale besittelser av en kolonial (imperialistisk) karakter er de okke som. Men det er vel fordi vi ikke har måttet forholde oss til "innfødte" at vi har maktet å komme fra dette - i egne øyne, om ikke verdens - som noe annet enn en "kolonimakt".

"Det er faktisk sjelden at imperiske makter på egen hånd bestemmer seg for å gi opp så mye som en flik av sine fremmede territorier eller sin innflytelse utenlands," skriver Newsweek. Her kunne Norge sette et godt eksempel: Overlat de ovennevnte besittelsene til FN! Særlig Dronning Mauds land står sentralt her, gitt Antarktikas langsiktige betydning i klimasammenheng og ellers. Som tidligere "besitter" ville vi selvsagt fortsatt være velkomne til å ha et nærvær av forskere osv. I arktiske farvann er det heller ingen tvil om at det kunne virke konfliktdempende (i det nye kappløpet mot Nordpolen, nå i ressursøyemed) å gi offisielt avkall på Svalbard.

"Ideen om imperiet er ikke lenger plausibel", skriver Newsweek, "imperiets virkelighet er ikke lenger troverdig."